AKTUELLE PROBLEMSTILLINGER I HANNOVER

Det Norske Teatret samarbeider i disse dager med Staatstheater Hannover om oppsetningen «Einer von uns». Onsdag 20.mars hadde stykket premiere i Hannover.

Selv om forestillingen på mange måter tar utgangspunkt i Åsne Seierstads bok «En av oss» (Einer von uns) utvikler den seg i løpet av de cirka to timene den varer til å bli veldig mye mer enn en scenetolkning av en bok.

Allerede når en kommer inn i teaterbaren på gateplan begynner man å fornemme at det vil dreie seg om mye mer enn teater i klassisk forstand. På hver avsats på vei opp mot tredje etasje, hvor scenerommet befinner seg, fortelles Utøyas historie i tekst (norsk og engelsk) og bilder. For å understreke at Utøya har vært, og vil være, mye mer enn åsted for et terrorangrep. Utøyas historiske reise på hver etasjesats spenner fra ca år 1000 og frem til i dag, og øya har vært relevant for både pilgrimer, munker og nazister, før AUF fikk den i gave i 1950. Det er en omfattende historie som fortelles.

20190320_203616.jpg
Skuespillerne Gjertrud Jynge, Eivin Salthe og Johanna 
Bantzer under premieren 20.mars.
STERKE ORD

Vel oppe i scenerommet, eller teatersalen om man vil, blir man møtt av Ditteke Waiderlich og Lars Ø. Rambergs sceneinstallasjon; 405 trekasser - alle påført ord som i liten grad kan sies å være nøytrale; ANGST - KONFLIKT - VATERLOS - ANGER - FASCHIST - DØDSSTRAFF. Og så videre og så videre. Waiderlich og Rambergs installasjon står fjellstøtt i det publikum kommer inn i rommet. Lenge er alt ganske stille. Publikum rusler rundt. Leser ordene på trekassene. Snakker sammen. Venter på at noe skal skje. At forestillingen skal begynne, selv om den vel egentlig for lengst er i gang.

JENS STOLTENBERG

Noe skjer i det øyeblikk skuespiller Jonas Steglich gyver løs på kassene og demonterer installasjonen. I løpet av kort tid fungerer restene av installasjonen som scene - de øvrige kassene som ligger slengt rundt, blir publikums sitteplasser.  

Tekstpartiene i stykket - både verbalt og på vegger - er hentet fra forskjellige kilder, og fremkommer på både tysk og norsk. Noe av veggteksten også på engelsk. Jens Stoltenbergs tale etter 22.juli 2011 er sentral i en innledende del av forestillingen, og man tar seg i å stille spørsmålet om vi som nordmenn ikke snart har fått nok 22.juli-rekapitulering. I det hele tatt er fokuset mot, og assosiasjonen til, 22.juli sterkt fremtredende i forestillingens første del.

- Men den tyske delen av publikum har det ikke så tett på seg, tenker jeg. De trenger sikkert disse innspillene. Kanskje en relevant betraktning - kanskje ikke.

20190320_220243.jpg
Etter forestillingen var publikum også med å sette opp
igjen installasjonen til Waidelich og Ramberg.
RELEVANT STYKKE

Sakte, men sikkert arbeider tekstene seg bort fra et ensidig 22.juli fokus og kommer etter hvert inn i et mer almenngyldig farvann. Minoriteters problemstillinger blir tatt opp. Hendelser av nyere dato stiger frem. Frykt - hat - undertrykking.

For det er ikke slik at ondskapen kulminerte og stoppet opp etter 22.juli. Den pågår ennå og er midt i blant oss. I Norge. I Tyskland. Nær sagt overalt.

Dette gjør dessverre oppsetningen så altfor relevant. Og samtidens (negative) dramatikk bidrar til forestillingens dynamikk. For dette er et stykke teater som ikke nødvendigvis er ferdig produsert, selv om premieren nå ligger bak oss. Jens Stoltenbergs tale etter 22.juli innleder forestillingen. En telefonsamtale med ham, tatt opp 18.mars i år, er med å avslutte den. Det er også referanser til den nylige terroren på New Zealand.

Med et slikt utgangspunkt skal det bli spennende å se hvordan forestillingen ser ut når den får norsk premiere på Det Norske Teatret i Oslo 22.november i år. Det må være lov å håpe at den ikke ser særlig annerledes ut enn den gjorde i Hannover.

Personvernerklæring