I disse dager er Mikael Eriksson i ferd med å ferdigstille flere nye trykk til Maerzporteføljen. Etter at vi begynte å jobbe med han mot slutten av 2017 har han laget flere populære arbeider for oss, og spesielt «Peace» og «Sun Studio» har blitt tatt godt i mot. Vi tok nylig en prat med kunstneren i hans leilighet i Prenzlauer Berg i Berlin.

Om man følger cv`en din, Mikael, kommer det frem at du har din kunstutdannelse fra Vancouver School of Art på midten av 70-tallet. Hva var det som fikk en ung svenske til å dra akkurat dit for å studere kunst?

Jeg dro til Canada for å hilse på min mor som hadde utvandret noen år tidligere. Og da tenkte jeg at når jeg reiser så langt, så kan jeg jo også gjøre noe fornuftig. Gå på en kunstskole, for eksempel. Så jeg kom inn på Vancouver School of Art. I utgangspunktet kunne jeg få begynne rett på det andre året, men min mor mente imidlertid at jeg burde begynne med det første året, for å bli bedre i engelsk. Det andre året var et år hvor man først og fremst fikk seg et atelier hvor man skulle stå å male alene. Men det ble som min mor sa, jeg begynte på det første året.

Etter ett år i Candada bar det tilbake til Sverige og Stockholm. Studier i filosofi skulle etter hvert følge. Så du på filosofi som en naturlig forlengelse av kunstvirket ditt, og har det på noen måte påvirket din måte å være kunstner på?

Da jeg kom tilbake fra Canada begynte jeg egentlig å male. Men man må jo ha penger, så jeg søkte en jobb. Som trykkerassistent. Altså en som hjelper trykkeren - i dette tilfellet på et stort silketrykkverksted. Her ble jeg fast ansatt, og jeg ble satt til å sitte i det partiet hvor bildene kommer ut etter at de har tørket. Her skulle jeg sitte og passe på at bildene kom riktig ut. Vel, det fant jeg ikke så spennende. Etter ti dagers fast ansettelse fant jeg ut at dette her kan ikke være noe for meg, så da skrev jeg meg inn på universitetet på teoretisk filosofi. Og filosofien har nok i en viss forstand påvirket kunsten. Ofte arbeider jeg lag på lag - bilde på bilde blandes, og det finnes flere muligheter. Verden er jo bilder på bilder på bilder. Billedspråk, vitenskapen er bilder. Alt mennesket har gjort er bilder. En arkitekt tegner et bilde av et hus og etter en stund står ett nytt hus på oppført. En vitenskapsmann lager seg et bilde i hodet, av verdens minste partikler. Man bygger en Large Hadron Collider i CERN i Genever. Og finner plutselig den knøttlille Higgs-Bosonen. Alt er eller kommer fra bilder.

Vi har ofte snakket om at det i en salgsmessig forstand kan være vanskelig å være en politisk kunstner. I en del av arbeidene dine synes jeg å fornemme noen politiske stemninger. Er det viktig for deg å være en politiske kunstner?

Egentlig tenker jeg ikke på meg selv som en politisk kunstner i det hele tatt. Jeg tenker heller ikke at kunsten skal blande seg inn i politikken, men følge sine egne veger. Følge sin egen logikk. Vel er jeg en gammel hippie, sosialisert på 60- og 70-tallet, men politisk? Jeg vet ikke helt det.

La oss ta et eksempel. Jeg har gjort et trykk av Malcolm X, kopiert inn i en brilloboks av Andy Warhol. Men det ser jeg ikke som noe politisk – det er kun et sitat fra min ungdom. Et popsitat, kan du nesten si. Det tilhører vår felles historie av ikoner. Malcolm X, for eksempel. Og det går tilbake til 60- og 70-tallet. Det er minnebilder mer enn politiske uttrykk.

Du er ikke bare bildekunst. Sammen med den tyske kunstneren Klaus Killisch har du også gjort flere musikalske prosjekter.

Ja, vi har laget musikk sammen siden begynnelsen av 90-tallet. Og vi har gjort filmer sammen. Men ikke bilder. Musikkprosjektet begynte da jeg fikk høre at det i sin tid var planlagt at Jimi Hendrix og Miles Davis skulle gjøre noe sammen i studio. De hadde møttes på Isle of Wight, det må ha vært i 1970. Hendrix ble igjen i London, Miles dro tilbake til New York. Og i mellomtiden dør Hendrix i London og det blir aldri noe treff eller innspilling med dem to.

Da jeg hørte om det første gang tenkte jeg; hva om verden kunne ha vært annerledes? For meg var det helt nytt å tenke slik. Jeg hadde ikke tenkt slik da de skjøt Kennedy eller etter andre historiske hendelser. Men her ble det annerledes, fordi jeg skulle så gjerne hørt hvordan dette kunne blitt.

På ideen rundt dette gjorde Klaus og jeg en cd,  «Playin Ambient Funk» hvor vi blander Miles og Hendrix på en måte som gjorde at vi tenkte; Slik skulle det hørtes ut!

Et annet musikkprosjekt, «Sgt Pepper Lounge», gjorde jeg sammen med Klaus og Tania Segas på violin. Vi samplet og loopet de skjønneste stykkene fra Beatles` Sgt Pepper. Lucy In the Sky, f.eks – en liten, søt vakker låt som slutter for raskt; Den skulle jo vært mye lengre. Da laget vi noen  looper og gjorde det litt mer minimalistisk, og den blir vel 20 minutter på en melodislingel som bare går og går. Dette gjorde vi på en utstilling hos galleri Ping Pong i Malmø – det må ha vært i 1998.

Dere kan høre mer på musikken fra disse prosjektene her :
http://www.klaus-killisch.de/playin/

I disse koronatider har det vært vanskeligere å iscenesette større konseptuelle ting som inkluderer flere mennesker enn strengt tatt nødvendig. Hvordan har dine dager vært de siste månedene?

Jeg har mest vært hjemme og malt akvareller. Har i det hele tatt ikke vært mye ute. Det er vel stort sett det. Så nå har jeg mye akvareller, sier han, og trekker lett på smilebåndet.

Men bare akvareller kan det ikke ha vært - du har en del nye trykk på vei ut nå, som vi snart får se i Maerzporteføljen. Hva kan du si om dem?

Ett er fra et lite tjern i Dalarna. Ett annet er en slags blanding av ting jeg har gjort tidligere. Kanskje mer slikt som du betrakter som politisk, men som jeg selv synes er mer pop`ete. Jeg har alltid sagt til meg selv at når jeg blir gammel skal jeg bli landskapsmaler. Og nå begynner jeg å bli gammel. Så jeg tror nok at jeg kommer til å bli mer og mer inspirert av landskap. Men kanskje blir det en blanding av det du kaller politisk kunst og landskap.

Du har oppholdt deg mer i Sverige den senere tiden, og man får nesten et inntrykk av at du er i ferd med å flytte tilbake. Er du i ferd med å forlate Berlin for godt?

Jeg skal egentlig ikke flytte tilbake til Sverige, men jeg har fått et atelier på 150 m2 stilt til rådighet for meg, sør for Stockholm. Det vil jeg kunne bruke i ett års tid. Her i Berlin har jeg ikke råd til et så stort atelier.

Jeg har vært nødt å holde på med mindre formater på grunn av de begrensningene jeg har hatt her. I perioden som kommer vil jeg male 8-10 store bilder som jeg har forberedt. 3 x 2 meter. Jeg brukte male store arbeider på 80- og 90 -tallet. Så jeg går litt tilbake på den måten, men jeg forlater ikke Berlin. Jeg beholder leiligheten og en fot her. Men jeg innrømmer gjerne at jeg for tiden føler en dragning mot det svenske landskapet, avslutter han, som var det en hvilken som helst Ulf Lundell vi nettopp har snakket med.