NYHETER
REINHARD STANGL (GER) - BERLinSPIRATION
┼pning fredag 4.mai klokken 18.00

I forbindelse med den pågående utstillingen til Reinhard Stangl, har vi den senere tiden vært en hyppig gjest i kunstnerens atelier. Reinhard Stangl er født i Leipzig, men har siden 1981 bodd og arbeidet i Berlin.

-        I Leipzig tenkte jeg etter hvert at det ikke hadde noe hensikt å bli værende lenger. Derfor dro jeg til Vest-Berlin.

Ingen hensikt å bli værende; som kunstner eller mer generelt?

-        Som kunstner. Jeg ville gjerne ha muligheten til å kunne beskue de største kunstverkene i verden, men i DDR var det ikke mulig. Man kunne ikke komme seg ut av landet. Man hadde ikke muligheten til å se Picasso. Alt det var på den andre siden.

Hadde man tilgang til informasjon om samtidskunst fra Vest-Europa?

-        Vel, noe kunne man få innsyn i, på bibliotekene og slikt. Det kunne man riktignok, men i begrenset omfang. I Dresden var det på kunsthøyskolen for eksempel, regelrett forbudt å tilnærme seg ekspesjonismen, som jo opprinnelig kom fra akkurat Dresden. Bøker om ekspresjonisme ble ikke lånt ut; de var forbudt i bibliotekene. Riktignok kunne vi finne noe i andre biblioteker, Gemäldegalerie og lignende.  Men utviklingen hadde på et eller annet tidspunkt på 30-tallet stagnert. Samtidig så man opp til Paris, og tenkte at der løper alle rundt i sort, der eksisterer eksistensialismen, Picasso sitter på cafe og når man endelig kommer seg til Paris på 80-tallet finner du et lite skilt på bordet ditt, som sier «Her satt Sartre». Og da var alt for lengst over, også for Paris. Uten at vi hadde fått det med oss. Vi kunne jo også ha vært en del av det.

Når og hvordan kom du til Vest-Berlin?

-        Til Vest-Berlin kom jeg i 1981. Og da måtte jeg på en måte hente inn igjen alt jeg hadde gått glipp av.

Flyktet du regelrett fra DDR? Skjedde det uten dramatikk?

-        Altså, jeg var heldig, fordi jeg hadde blitt kjent med en dame fra Bayern. Vi fikk det gjennomført som en familiegjenforening. Selv om vi først senere giftet oss, fikk et barn osv.  Jeg var et forsiktig menneske som var redd for å komme i fengsel, og aldri ville gå for langt. Derfor uttalte jeg meg aldri så kritisk om regimet som jeg kanskje burde hat gjort.  Etter at jeg kom til Vest-Berlin begynte jeg å foreta flere store reiser, blant annet til Amazonas, som jeg har besøkt hvert år de siste 20 årene. Der har jeg funnet et sted som både inspirerer og interesserer meg.

Noe som har medvirket til at du nå om dagen finner mange av motivene dine i Brasil?

-        Ja. På et eller annet tidspunkt i livet finner man et sted som blir viktig for en. Et landskap, en inspirasjon... det har jeg funnet der. Ikke desto mindre har jeg et kritisk syn på hele situasjonen der, men om jeg får lov å si det er jeg opprinnelig en fortvilet romantiker fra Dresden, som etter hvert har utviklet seg til å bli en tapper pessimist. Men alt dette er et bakteppe man kanskje som kunstner trenger, for å kunne låne verden disse uttrykkene.

Og nå stiller du altså ut i Norge for første gang!

-        Ja! Jeg gleder meg til å stille ut i Norge. Jeg har alltid gledet meg over å stille ut arbeidene mine utenfor Tyskland. I stadige nye offentlige rom, betrakte de forskjellige reaksjonene. Det er nå en gang slik at denne formen for maleri, tilknyttet eksresjonismen, som fremdeles ligger i kroppen min, ikke lenger er så utbredt i verden. Det må jeg nok innse. Betrakterne står gjerne foran bildene mine og lurer på hvorfor det er så mye farger i dem. Vel, jeg har studert i Dresden, og hatt et atelier hvor Kirchner (berømt tysk kunstner) har vært, og det har nok preget meg.


Utstillingen henger til 30.juni.