Mine digitale hjelpemidler forteller meg at det var mandag 11.juli klokken 11.00 Christopher og jeg hadde avtalt det jeg ikke da visste ville være vårt siste møte. Som så ofte før møttes vi i leiligheten hans i St Olavs gate i Oslo. Han hadde gjort klar noen flere litografier som skulle inn i porteføljen hos Maerz, hvor han hadde vært i rundt 20 år, etter at vi begynte å jobbe med Christophers kunst på begynnelsen av 2000-tallet. Det dreide seg stort sett om påfyll av ting vi hadde hatt tidligere, og solgt godt av. Men også et par nyere motiver i umiskjennelig Rådlundstil. Motiver vi gledet oss til å vise våre kunder.
Hva var så den Rådlundske stil? Fremfor alt var den å finne i kunsten hans, i tradisjonelle, men i høyeste grad grundig gjennomarbeidede landskapsbilder. Noen skyer her, et tre der, fjellpartier, elveleier, som regel i hans karakteristiske blå/grå/sorte toninger. Men den Rådlundske stil kunne finnes igjen også i hans måte å være på – alltid ulastelig antukket. Lurte Christopher på hva klokken var, kikket han ikke på telefonen din – han trakk uret opp av dresslommen. Å besøke han hjemme i St Olavs gate var også en reise tilbake i tid. Med et interiør som understøttet det faktum at Christopher, hverdagen hans og kunsten hans var tett forbundet, som om de sammen utgjorde et Gesamtkunstwerk.
Christopher hadde selvsagt også kunnskap og interesse for sin egen samtid, innen nær sagt alle felt. Og ikke minst synspunkter. Mange av oss vil kjenne hans klare standpunkter innen arkitekturfeltet. Som blant annet kom til synes da jeg for et par år siden fortalte han at vi var i ferd med å selge leiligheten vår i Berlin. Christopher hadde ingen forståelse for at noen kunne komme på tanken om å selge en leilighet i et så vakkert og gjennomført bygg. Uavhengig av om man skulle bo der eller ei.
Med Christopher Rådlunds bortgang har Skandinavia mistet en av sine fineste kunstnere og vi lyser fred over hans minne.