Lukk

3 - 25 februar // det DU ikke ser // Unni Askeland

Profilbilde

det DU ikke ser

I februar er det Unni Askeland som henger på veggene hos Maerz. Utstillingen henger til og med lørdag 25.februar.

Tommy Olsson om den pågående utstillingen:

Du skjønner det med en gang, gjør du ikke? This time it’s personal – det handler ikke om alt det der marginale og oversette i hverdagen, eller om det ingen helt får med seg; det kommer med så pass heftig ettertrykk at det ikke er noen steder å gjemme seg. Det handler om det DU ikke ser. Det brutale, hvis ikke direkte intimiderende, i denne henvendelsen fører, enten man vil det eller ikke, til et skjerpet blikk. Det er kraft i ordet, må vite. Det er ikke sånn at vi går gjennom livet helt upåvirket eller noe. Og man skal være skjerpet, kunst er for viktig til at den kan tillate seg å synke ned i samtidens visuelle overkill, og det gjør den heller aldri. Akkurat det er faktisk litt bemerkelsesverdig, og det bekrefter også det jeg nettopp sa – vi driver ikke og tøyser her, og selv om vi gjør det er det uansett bare en bieffekt av en helt annen manøver.

De av oss som kjenner arbeidet til Unni Askeland fra før vet allerede på forhånd at vi ikke egentlig kjenner det. Noen av oss er klar over at det strengt tatt er misforstått – men misforståelsen er da også den første og siste kunstneriske myten, og der er absolutt ingen grunn for sånne som meg å gå rundt og innbille seg å besitte noen form for oversikt. Ingen kjenner arbeidet til Unni, men gitt nok eksponering vil det kjenne deg. Man kan, ofte med visst hell, likne et kunstnerskap ved et tre, hvor den siste utstillingen markerer den ytterste årringen. Den funker ikke her; det fullstendig uventede kan ramme publikum når som helst, faktiske overskridelser kommer uten forvarsel. Man kan noen ganger forledes til å tro at plutselig eksplistte bearbeidede traumer og begjær gir faktisk innsikt i noe som for det store flertall er et privat anliggende, men det er altså helt omvendt. Og det er uansett ikke det som foregår her og nå. Det kan være det er noe av dette DU faktisk ikke ser. Selv ser jeg nok til å ha forkastet den greia med årringer for flere tiår siden, fordi selv om noen kunstnerskap kan oppfattes som en lineær bevegelse fremover, er tendensen – og særlig etter tusenårsskiftet – at det forekommer noen, skal vi si, svinger, underveis. Sideprosjekter, ting som sklir ut i ukjente landskap, skifte av verktøy, skifte av scene, skifte av fag osv. Ikke en gang kaosteoriens ekspanderende spiralmønster er noe særlig å gå etter – men en grad av kaos er så avgjort til stede, og det er selvfølgelig denne uberegnelige komponenten som holder det varmt.

Der er noen konstanter bak støyen og glamouren, og det er i mønstringer som denne her de kommer aller mest til syne. Når alt blir dempet ned til en i utgangspunktet streng og gammelakademisk praksis; portrettet. Bedre; nesten helt uten farger – mer tegnet enn malt, men like fullt olje på lerret. Ikke bundet ved noe overordnet tema, men heller enn fri flyt gjennom dagsaktuelle problemstillinger, biografiske fakta og det der ekkoet av 1900-tallet som henger ved de fleste som har brukt mesteparten av tiden sin der. Noe heller vagt, et penselstrøk, en bue, eller en tilfeldighet som hodet per automatikk leser som kunsthistorisk fotnote, som oftest uten minste pipling over hvor i kunsthistorien det eventuelt befinner seg. Eller, jo, noen ganger, det russiske ikonmaleriet kjenner vi jo og modernismen foregikk jo når vi var små. Og jeg tenker mer på kunstnerskapet til Unni Askeland som en rastløs bevegelse, fordi metoden med å strippe det ned og utelate noen særlige koloristiske utbrudd for å nå frem til noe svært basic, er jo og foretatt før. Ikke på den samme måten, men det foregår litt sånn, et skritt tilbake og fem skritt fremover, og så et par skritt til siden, og så en liten dans. Uttrykket her er svært nakent. Jeg vil ikke bli misforstått på det; jeg mener virkelig svært nakent. Det spørs om DU ser det da.

Trondheim februar. 2023

Tommy Olsson