Med Ibsen som ledsager

I begynnelsen av desember besøkte vi Tone Dietrichson i atelieret hennes på Vøyenenga utenfor Oslo. Bygget hun holder til i huser rundt 40 kunstnere med sine atelierer. Selv om vi har kjent til Dietrichsons arbeider i lang tid, var dette vårt første møte med kunstneren ansikt til ansikt. Og det attpåtil i en koronial tid. Til vårt forsvar skal det sies at vi møttes dagen før Norge atter stengte ned, selv om vi vel uansett ikke hadde brutt noen lover og regler om vi hadde møttes én dag senere. Bakgrunnen for besøket var at Dietrichson og hennes arbeider i tiden fremover vil være en del av Maerzporteføljen. Se vårt utvalg av bilder fra Dietrichson her.

Du går ikke ustraffet gjennom Henrik Ibsens litteratur. Godt at det er mye humor her, sier Tone Dietrichson som i det følgende skriver om sitt kunstprosjekt rundt Henrik Ibsens Peer Gynt.

Jo dypere en søker, jo mer blir det å finne i Henrik Ibsens litteratur. Det har jeg erfart etter 20 år med Vildanden. Jeg tenkte dette også ville skje med Peer Gynt. Og det har jeg fått bekreftet. Selv om disse stykkene er veldig forskjellige og utgitt med mange års mellomrom - Peer Gynt i 1867 og Vildanden i 1884 - kan en se mange likhetstrekk i karakterene som også finner sin plass i ethvert samfunn til enhver tid. Han har kanskje nordmenn i tankene for sine modeller - og også seg selv og sin familie, men gjenkjennelsen går langt utover landegrensene - og de er tidløse.

Peer Gynt er et dramatisk, symboltungt dikt i fem handlinger fylt med alvor og uttrykt med mye humor (heldigvis) Livet byr på seg i dette stykket fra overflate til de dypeste dyp. Og livet har en rev bak øret; det er alltid en torn i Henrik Ibsens dramaer- og svarene får du ikke av ham. «Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare,» sa han selv.

Peer Gynt kan handle om menneskets vandring på jorden fra fødsel mot dødsel. Og om å finne hjem. Til seg selv. Og dette skjer gjennom møter med de forskjellige og viktige karakterene i stykket som igjen kan sees som karaktertrekk hos Peer selv. Og oss alle. Alt foregår i hans indre og reflekteres i det ytre; Bøyg, Dovregubbe, en grønnkledd, En fremmed, Solveig osv. Tenk en Peer Gynt uten Knappestøperen!

Og hjem finner han (kanskje) gjennom indre konfrontasjoner, skrelling av løk og i sluttakten møte med den betingelsesløse kjærligheten; Solveig. (Sol-vei; veien mot lyset/ det som ser) Hvem er Solveig og hvem er Peer? Er de to, eller kan de kanskje også sees som aspekter av ett og samme menneske? Kan dette også handle om vår evne til å tilgi oss selv? Jeg bare spør, jeg også.

I et brev til Bjørnstierne Bjørnson fra 1882 skriver Henrik Ibsen: «Og det i sin livsførsel at realisere sig selv, mener jeg er det høieste, et menneske kan nå til.» Og hva vil det si å realisere seg selv? Og hva menes med det kanskje viktigste ordet i dette stykket; Nok?

Diktet har i seg eksistensielle problemstillinger og spørsmål rundt hva det vil si å være et menneske. Forskjellen mellom å «være seg selv» og å «være seg selv nok» På retten eller på vrangen. Jeg har ikke villet illustrere Peer Gynt- snarere tvert om. Jeg bruker symboler og assosiasjoner opp mot diktet og lar naturen like gjerne uttrykke en karakter som karakteren selv. Som f.eks. i Sol-vei/ Å-se/ Den grønnkledde/ Anitra/ Das Ewig Weibliche og Seterjenter, for å nevne noen.

Jeg bruker forskjellige teknikker for å gi et uttrykk til overflaten og inntrykk til opplevelsen; bygger lag på lag. Skraper og vasker og pusser. Fjerner og legger til. Som i livet. Som historiene blir til.

Materialbruk: Olje på lerret, akryl, pasta, sparkel, sand, lim, hamp, støp, papir, tekstil, hekling og gipsbandasje. Materialbruken har også en symbolverdi som å dekke over/ skjule/ styrke, lege og reparere det som er sårbart eller ødelagt.

Hvert eneste trykk får sitt særpreg gjennom forskjellige håndkoloreringer- enten gjennom collage, overtrykk, tråd, tau, overmaling og gjerne i en kombinasjon av disse.

Tone Dietrichson