Fotografier som viser grufulle hendelser av død og ødeleggelse, kastes mot oss. I møtet med disse innser vi at ingen forståelse er mulig. En dyp følelse av maktesløshet fyller oss.
Men det er også noe mer: En skam over å være den som betrakter. Hvilken rett har jeg til å være tilskuer til dette? Det er noe dypt uanstendig her, en følelse av å være en kikker.
Hva blir den sosiale effekten av dette? Blir vi numne og passive? Skyver vi det hele vekk for å beskytte oss?
Under Napoleons krigføring i Spania lagde den spanske maleren Francisco Goya en serie etsninger som fikk navnet « Los desastres de la guerra » (Krigens katastrofer). Titler som « No se puede mirar » (Dette kan man ikke se på) og « Y no hai remedio » (Dette fins det intet middel mot) viser kunstnerens fortvilelse over de handlingene mennesker er i stand til å begå mot hverandre. Serien viser også kunstnerens sterke behov for ikke bare å være en betrakter – den var ment for offentliggjørelse.
Hvordan videreførte norske kunstnere arven etter Francisco Goya?
Henrik Sørensen var i mellomkrigstiden sentral i organisasjonen Aldri mere krig. Maleriet «Ærens mark» (1931) er som et smerteskrik mot det vanviddet krigen er. Sørensen mente at det er en plikt for kunstnerne å stå opp mot sivilisasjonsødeleggende krefter. Han sa: «Uten at du føler deg som sendemann for livet, bør du aldri bli kunstner.»
Etter krigen var det direkte politiske engasjementet blant kunstnerne høyest i 1960- og 70-årene.
Kjartan Slettemarks «Rapport fra Vietnam» ble i 1965 utstilt som månedens bilde i en monter foran Stortinget. Den skrikende blodige munnen, den lemlestede dukken og det amerikanske flagget ble for mye for proamerikanske nordmenn. Det ble forsøkt ødelagt med øks og måtte til slutt ha politibeskyttelse.
De siste tiårene har uttalt politisk kunst vært lite synlig i Norge. Direkte personlig engasjement fra enkeltkunstnere eller kunstnergrupper har fått noe av et naivitetsstempel på seg, og kunstnerorganisasjonene har vært mest opptatt med å bedre kunstnernes levekår.
Den 24. februar fikk verden en brutal realitetsoppdatering, der makthaverne i vårt naboland har latt masken falle og vist hvilke mål de lenge har arbeidet mot.
Makthaverne i Kreml fører nå en storkrig i Europa, med en forakt for menneskeliv og med en ordbruk som har klare likhetstrekk med fascismen. Vi står antakelig overfor et paradigmeskifte der den verdensordenen vi har tatt for gitt, kan bli erstattet av noe vi kanskje ennå ikke kan forestille oss.
Den offentlige samtalen om krigen som nå pågår, er uunnværlig som forståelsesverktøy og som middel for oss alle til å bli deltakere i stedet for å være tilskuere. Det er derfor overraskende at billedkunstnerne og deres organisasjoner er så fraværende i denne samtalen. Burde ikke kunstnerne kjenne en spesiell forpliktelse til å formulere seg i møtet med det som skjer?
Det arrangeres for tiden et stort antall kunstutstillinger i landet, som representerer kunstfeltets viktigste anleggsflate mot samfunnet. De besøkende får i dag ingen informasjon om hvordan vår profesjon forholder seg til krigen. Det er overraskende og veldig synd.
Det er på sin plass her å sitere den amerikanske filosofen Susan Sontag i essayboken «Å betrakte andres lidelse» (2003):
«Å beskrive et helvete forteller oss selvsagt ingenting om hvordan man skal redde folk fra dette helvetet, eller hvordan man skal kvele helvetesflammene. Det er likevel en egenverdi i å erkjenne, å utvide, vår egen forståelse av hvor mye lidelse forårsaket av menneskelig ondskap som faktisk finnes i den verden vi deler.»
Terje Risberg, mai 2022.
Teksten ble først publisert i Klassekampen 11.mai 2022.