Lukk

Terje Risberg om de andres lidelse

Terje risberg

Krigen er den mest uimotstÄelige av alle nyheter. Vi leser nyhetsmeldingene og prÞver Ä forstÄ.

Fotografier som viser grufulle hendelser av dÞd og Þdeleggelse, kastes mot oss. I mÞtet med disse innser vi at ingen forstÄelse er mulig. En dyp fÞlelse av makteslÞshet fyller oss.

Men det er ogsÄ noe mer: En skam over Ä vÊre den som betrakter. Hvilken rett har jeg til Ä vÊre tilskuer til dette? Det er noe dypt uanstendig her, en fÞlelse av Ä vÊre en kikker.

Hva blir den sosiale effekten av dette? Blir vi numne og passive? Skyver vi det hele vekk for Ă„ beskytte oss?

Under Napoleons krigfĂžring i Spania lagde den spanske maleren Francisco Goya en serie etsninger som fikk navnet « Los desastres de la guerra » (Krigens katastrofer). Titler som « No se puede mirar » (Dette kan man ikke se pĂ„) og « Y no hai remedio » (Dette fins det intet middel mot) viser kunstnerens fortvilelse over de handlingene mennesker er i stand til Ă„ begĂ„ mot hverandre. Serien viser ogsĂ„ kunstnerens sterke behov for ikke bare Ă„ vĂŠre en betrakter – den var ment for offentliggjĂžrelse.

Hvordan viderefĂžrte norske kunstnere arven etter Francisco Goya?

Henrik SĂžrensen var i mellomkrigstiden sentral i organisasjonen Aldri mere krig. Maleriet «Ærens mark» (1931) er som et smerteskrik mot det vanviddet krigen er. SĂžrensen mente at det er en plikt for kunstnerne Ă„ stĂ„ opp mot sivilisasjonsĂždeleggende krefter. Han sa: «Uten at du fĂžler deg som sendemann for livet, bĂžr du aldri bli kunstner.»

Etter krigen var det direkte politiske engasjementet blant kunstnerne hĂžyest i 1960- og 70-Ă„rene.

Kjartan Slettemarks «Rapport fra Vietnam» ble i 1965 utstilt som mÄnedens bilde i en monter foran Stortinget. Den skrikende blodige munnen, den lemlestede dukken og det amerikanske flagget ble for mye for proamerikanske nordmenn. Det ble forsÞkt Þdelagt med Þks og mÄtte til slutt ha politibeskyttelse.

De siste tiÄrene har uttalt politisk kunst vÊrt lite synlig i Norge. Direkte personlig engasjement fra enkeltkunstnere eller kunstnergrupper har fÄtt noe av et naivitetsstempel pÄ seg, og kunstnerorganisasjonene har vÊrt mest opptatt med Ä bedre kunstnernes levekÄr.

Den 24. februar fikk verden en brutal realitetsoppdatering, der makthaverne i vÄrt naboland har latt masken falle og vist hvilke mÄl de lenge har arbeidet mot.

Makthaverne i Kreml fÞrer nÄ en storkrig i Europa, med en forakt for menneskeliv og med en ordbruk som har klare likhetstrekk med fascismen. Vi stÄr antakelig overfor et paradigmeskifte der den verdensordenen vi har tatt for gitt, kan bli erstattet av noe vi kanskje ennÄ ikke kan forestille oss.

Den offentlige samtalen om krigen som nÄ pÄgÄr, er uunnvÊrlig som forstÄelsesverktÞy og som middel for oss alle til Ä bli deltakere i stedet for Ä vÊre tilskuere. Det er derfor overraskende at billedkunstnerne og deres organisasjoner er sÄ fravÊrende i denne samtalen. Burde ikke kunstnerne kjenne en spesiell forpliktelse til Ä formulere seg i mÞtet med det som skjer?

Det arrangeres for tiden et stort antall kunstutstillinger i landet, som representerer kunstfeltets viktigste anleggsflate mot samfunnet. De besÞkende fÄr i dag ingen informasjon om hvordan vÄr profesjon forholder seg til krigen. Det er overraskende og veldig synd.

Det er pĂ„ sin plass her Ă„ sitere den amerikanske filosofen Susan Sontag i essayboken «Å betrakte andres lidelse» (2003):

«Å beskrive et helvete forteller oss selvsagt ingenting om hvordan man skal redde folk fra dette helvetet, eller hvordan man skal kvele helvetesflammene. Det er likevel en egenverdi i Ă„ erkjenne, Ă„ utvide, vĂ„r egen forstĂ„else av hvor mye lidelse forĂ„rsaket av menneskelig ondskap som faktisk finnes i den verden vi deler.»

Terje Risberg, mai 2022.

Teksten ble fĂžrst publisert i Klassekampen 11.mai 2022.