Tone Dietrichson / Peer Gynt / 5 - 27.mai

Bygget hun holder til i huser rundt 40 kunstnere med sine atelierer. Selv om vi har kjent til Dietrichsons arbeider i lang tid, var dette vårt første møte med kunstneren ansikt til ansikt. Og det attpåtil i en koronial tid. Til vårt forsvar skal det sies at vi møttes dagen før Norge atter stengte ned, selv om vi vel uansett ikke hadde brutt noen lover og regler om vi hadde møttes én dag senere. Bakgrunnen for besøket var at Dietrichson og hennes arbeider i tiden fremover vil være en del av Maerzporteføljen.

Blant arbeidene fra Dietrichson som er med på utstillingen er det også mange håndkolorerte DGA`er (Digital Graphic Art). I tillegg til maleri, skultur og installasjonI en for de nye digitale muligheters tidlige fase var mange skeptiske til at mer maskinelle prosesser skulle komme inn og erstatte det mange opplevde som håndverksbaserte teknikker slik som litografiet, tresnittet med flere. Men det vi ser har skjedd etter den digitale kunstrevolusjonen er at stadig flere kunstnere nå evner å lage varisjoner innen opplagene sine, slik at et opplag av et motiv i for eksempel 100, ikke består av 100 identiske trykk. Håndkolorering og den bearbeiding som skjer både i og etter trykkeprosessen har bidratt til dette. Kanskje en dyd av nødvendighet for å få full aksept også for det digitale trykket. Like fullt er dette noe som medfører at hvert enkelt trykk i disse tilfellene praktisk talt er som et originalarbeid å regne. Dette er også Tone Dietrichson seg bevisst.

- Jeg faller kanskje litt mellom noen stoler når jeg kaller trykkene mine DGA. Men veldig mye i bildene mine er beskåret, og jeg går grundig inn og retusjerer fargene, sørger for at de blir riktige – slik jeg vil ha dem. Og om man kjenner på overflaten i bildene mine vil man merke at malingen ligger ganske tykt oppå. Og denne håndkoloreringen gjør at alle trykkene blir veldig forskellige. Det går med ganske mye arbeid til hvert bilde for å få til akkurat dette, forteller hun.

Innledningsvis har vi konsentrert vårt utvalg rundt to av hennes temaer. Noen av bildene vi har valgt ut i denne omgang har sin opprinnelse fra en utstilling hun gjorde sammen med Leonard Cohen i Oslo i forbindelse med sistnevntes 80-årsdag i 2014. Stor stas selvfølgelig for kunstneren å være den første Cohen noen gang innlemmet i sin egen katalog i forbindelse med sine utstillinger. Tatt i betraktning at Cohen - som selv om han vel er mest kjent som musiker og låtskriver også var både poet, romanforfatter og maler – døde to år senere, kan man også formode at Tone Dietrichsom forble den eneste kunstneren Leonard Cohen noen gang innlemmet i sine egne utstillinger.

Og stor respekt for Cohen til tross; det er når vi kommer inn på hennes kunst med tematikk rundt Henrik Ibsens verker at Dietrichson virkelig får vann på mølla. Hun har tidligere tematisert rundt Vildanden. Hos Maerz har vi falt ned på en del nyere bilder som setter Peer Gynt i et utvidet kunstnerisk perspektiv.

Der vi står og ser på ett av motivene vi har valgt ut, «Attesten» - det vil si, vi hadde ikke valgt det ut opprinnelig, det var så veldig mye spennende å velge i, og vi ville ikke være for kravstore i denne innledende fasen – flommer Dietrichson over av både grundig og anekdotisk bakgrunnsinformasjon:

Peer kommer tilbake til Norge etter mange, mange år i utlendighet hvor han har stukket av fra Solveig. I denne utlendigheten har han solgt bibler til Kina og drevet med slavehandel i Afrika. Så han gjør det ene opp med det andre. Selv om han har drevet med slavehandel så går det opp i opp med at han har solgt noen bibler. Mener Peer. Men det synes knappestøperen er altfor lunkent, og sier til han at han ikke har vært så jævlig at han kommer til helvete. Men han har ikke vært så god at han kommer til himmelen heller.

- Derfor skal du smeltes om!, sier knappestøperen til Peer, og legger til: - Du er jo ingenting! Og Peer svarer: -Men jeg vil ikke bli til ingenting! Ja, men det sier Mester at du skal, parerer knappestøperen. - Da må du i hvert fall gi meg muligheten til å gå og finne en attest på at jeg har vært sånn eller sånn, utbryter en fortvilet Peer. Javel da, sier knappestøperen. Og så går da Peer.

Hun blir ivrig når hun snakker om Peer, Tone Dietrichson.

- Og da tenker jeg på den brannen som er i Peer, den frykten han føler – nesten innestengt i et slags fengsel. Og her i bildets høyre kant er attesten, viser Dietrichson og peker. - Den er ikke påskrevet – han har jo ennå ikke kommet hjem til Solveig igjen, hvor han skal få attesten.

Et annet motiv fra Peer Gynt-serien hennes er Bøyg. Foreløpig ikke en del av porteføljen vår, men like fullt et sterkt og uttryksfullt bilde. Og dette bildet står i en slags forhold til de tankene Dietrichson gjør seg rundt Attesten.

- Peer møter bøygen. Og bøygen er et fenomen som finnes i alle mennesker. Bøygen er den delen i oss som sier «gå utenom – snik deg unna!». Hvem er det som ikke har hørt den stemmen? Når vi møter noe som er skummelt eller noe vi er redd - da går vi utenom! Alle mennesker har en bøyg. Og Peer har gjort dette mesteparten av livet sitt. Men når han kommer hjem, som en gammel mann og skal prøve å finne en attest så han slipper å gå til helvete eller bli til ingenting, så har han truffet en rekke skikkelser på sin vei. Og så hører han pinsedags morgen, når han kommer på det gamle tunet sitt, sang! Og der står Solveig og synger. Og da spør Peer Solveig – hvor var jeg som meg selv, slik det var ment jeg skulle være, med Guds stempel på min panne? Da sier Solveig: I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet. Da har han våget å ikke snike seg unna, men våget å møte seg selv.

I verket «Heal You With A Song” er nettopp Solveig også på vei inn i bildet. En kvinneskikkelse som i følge Sigrid Undset er litterturhistoriens sterkeste kvinneskikkelse. Tone Dietrichson synes ikke være veldig uenig i akkurat det.

Henrik Ibsen har gitt Solveig det navnet fordi hun er vegen mot solen, mot det åndelige opplyste mennesket. Solveig er heller ikke for meg en bunadskledd jente som sitter og tvinner tommeltotter og sitter og venter på at Peer skal komme hjem. Men det er veldig mange tolkninger av dette. Camilla Collett var rasende på Ibsen fordi hun mente at Ibsen hadde laget henne som en som bare satt og ventet. Og Collett var jo virkelig en kvinneforkjemper. Sigrid Undset derimot, mente altså at Solveig er litteraturhistoriens sterkeste kvinneskikkelse. Og jeg tenker også det samme. Solveig har gått fra moren og faren sin, og lillesøsteren sin, for å være sammen med Peer som hun har blitt stup forelsket i. Og hun venter på ham, ja, men hun sitter ikke bare og venter på ham, hun er også bildet på betingelsesløs kjærlighet, avslutter en entusiastisk Tone Dietrichson.