Volker Zibell: Fra Berlin via Liverpool til Oslo

Her til lands vil han for noen være kjent som vokalist i new-wavebandet The Cut som holdt det gående fra 1980 til 1984. Blant andre medlemmer i bandet kan nevnes Torgrim Eggen, Don Buchanan og Ivar Eidem. Og det var fra denne tiden jeg kjente til navnet Volker Zibell, som også har vært innom det noe mer obskure Femi Gange en periode, og også det han omtaler som det kaotiske Frank Znort Quartet. I sistnevnte som saksofonist. Nå er han klar med sine arbeider i Maerzporteføljen.

- Både musikken og kunsten har vært like viktige for meg som drivkraft. Men jeg har alltid vært fascinert av LP-coverkunsten som oppstod på midten av 60-tallet og som utviklet seg som en egen kunsttrend. Dessverre er dette borte nå, forteller Volker i dag.

Musikkinteressen begynte han å dyrke allerede i tiårsalderen, hjemme i Tyskland.

- Jeg har vært inspirert av datidens populærmusikk helt siden 1962, da “Love med Do” med Beatles kom ut. På den tiden sendte min mor meg til trekkspilltimer, og min klassekamerat og bestevenn Wolfgang og jeg, øvde sammen. Men han kom omtrent samtidig med meg på bedre tanker og begynte å interessere seg for Beatles, Stones, Small Faces og så videre. Da ble det goodbye til trekkspillet og velkommen til piano, som jo er et mer seriøst instrument på alle plan. Vi drømte begge om å spille i band, og etter hvert som vi ble tenåringer begynte vi å spille rock, han på bass og jeg på munnspill og senere på keyboards, men ikke i samme band. Vi øvde i et lokale som vi delte med blant andre Tangerine Dream og Agitation Free. To band som senere skulle bli verdenskjente som noen av Krautrockens pionerer fra den “Berliner skole”. Jeg ble med på munnspill i et band som kalte seg “Steeple Chase Bluesband”. Dette bandet bestod bl. a. av Hartmut Enke på bass og Manuel Göttsching på elgitar (vi gikk på samme gymnas og var skolevenner). Manuel og Hartmut slo seg senere sammen med Klaus Schulze og ble til Ash Ra Tempel. Manuel utviklet sin egen stil med elektronisk musikk blandet med elgitar og ble etter hvert kjent som “Godfather of House music”, både under sitt eget navn og under pseudonymet “Ashra”.

Vel var Oslo landets hovedstad også midt på 70-tallet, men det må ha vært et på alle måter mindre Oslo enn det vi har i dag. En viss overgang fra byene du kom fra, vil jeg tro?

- Det var en enorm forskjell. Oslo var selvsagt en stor kontrast både til Berlin og Liverpool. Jeg var vant til å oppsøke og delta i alle slags kulturelle aktiviteter og tilbud, som konserter, utstillinger og å være en aktiv deltaker i en rik undergrunnskultur. Oslo var så å si dødt til sammenligning, noe som var veldig frustrerende. Og lokaltoget var alltid forsinket, det er dessverre ikke blitt bedre med tiden, sier han med et smil.

Beatles, Stones, Who, Cream, Hendrix og Bowie er noen av inspirasjonskildene han nevner innen det musikalske området. I den kunstneriske sfæren var han lenge inspirert av surrealistene.

- Spesielt Dali, men når jeg ser på bildene hans i dag fascinerer han meg ikke like fullt. Da jeg som ung begynte å prøve meg på oljemaleri forsøkte jeg å etterligne han, men resultatet var oftest skuffende.

Jeg har selv bodd rundt ti år i Berlin og synes det var ganske greit å være nordmann i Tyskland – vi nordmenn er tilsynelatende ganske populære blant tyskere. Kulturforskjellen er ikke veldig stor, og selv om jeg måtte lære meg å takle «die Berliner Schnauze» (kan vel best oversettes med «brutal ærlighet), gikk det stort sett ganske greit. Hvordan er det å være tysk i Norge – er det noe du savner fra Tyskland?

- Jeg savner et større og bredere kulturelt tilbud. Det har blitt noe bedre de siste 20-30 åra, men kanskje har jeg kun vendt meg til det. Og så hadde det vært en fordel med et bedre utvalg i matbutikkene, sier Volker, og får oss til å tenke tilbake på da den tyske lavpriskjeden Lidl prøvde seg i Norge for noen år siden.

Men det er ikke Lidl Volker har i tankene. Selvsagt er det ikke det. Et selskap som utnytter sine ansatte på det groveste, og vel bare Elon Musk kan konkurrere med når det kommer til å uglese fagforeninger og det som verre er.

- Jeg tenker mer på matbutikkene i andre europeiske land som har et mye bedre og bredere utvalg av matvarer enn det vi har i Norge.

Hva tenker du om din egen kunst opp mot det politiske; er det politiske elementer i kunsten din?

- Nei, men den er relevant på et annet plan. Jeg har en intuitiv tilnærming til min kunstneriske aktivitet (art for art´s sake). Hvis jeg får lov å sette min egen merkelapp på kunsten min ville jeg kalt den for “poetisk realisme”, ganske svulstig, ikke sant? Et krav om politisk innhold begrenser etter min mening kunsten. Men det finnes unntak, som Banksy. Han er rå.

På noen området mener han kunst i Norge ofte skiller seg ut, ikke bare positivt.

- Jeg opplever det som uheldig at figurativ kunst er så underkommunisert i Norge. Jeg har i en kortere periode jobbet nonfigurativ også, men kom tilbake til det som ligger meg nærmest. Bruker man litt tid på å se på arbeidene mine finner man en god del abstrakte elementer inkorporert i bildene. Jeg syns det tilfører en fin spenning.

Jeg vet at mange, kanskje de fleste, kunstnere, er lei av at folk kommer til dem og spør hva de vil eller mener når de lager kunst. Kanskje misliker du slike spørsmål også, men finnes det noen ord som kan si noen om ditt kunstneriske prosjekt?

- Det kan gå lang tid før et nytt motiv dukker opp i hodet mitt. Ofte er det bilder jeg har tatt, som jeg eksperimenterer med i Photoshop etterpå. Etter hvert, hvis jeg er heldig, krystalliserer det seg noe jeg synes er lovende. Så begynner jeg å tegne motivet, og jeg gjør selvfølgelig også forandringer underveis. Den kreative prosessen er det viktigste, den er som en slags meditasjon, og det hele tar vanligvis noen måneder. Når bildet begynner å vibrere foran øynene mine anser jeg det som ferdig, avslutter Volker Zibell, et av de nye tilskuddene i Maerzporteføljen.

Volker Zibells arbeider er å se her på våre nettsider (nettbutikken) og vi venter også flere motiver inn i tiden som kommer.

Petter Haakon Pettersson