Unni Askeland

Unni Askeland ble født i Bergen i 1962 og har gjennom en lang og fargerik karriere markert seg som en uavhengig, ofte provoserende stemme i norsk samtidskunst. Hun er utdannet ved Kunstskolen i Kabelvåg, Vestlandets Kunstakademi og Statens Kunstakademi i Oslo der hun studerte under Per Kleiva – en lærer som lot henne male fritt og fantasiøst.

Askelands kunst uttrykker en bevisst motsetning til det hun selv omtaler som norsk kunsts intellektualiseringsproblem. Hun har utviklet et visuelt univers som leker med pop-art-ikonografi og samtidig finner en egen nerve i symbolbruk, satire og politisk overskridelse. Tidlig på 2000-tallet vekket hun oppsikt med veggstore abstrakte malerier i utstillingen Cover Up, før gjennombruddet kom med en serie kalt Munchadopsjoner: litografier og objekter som kommenterer og utfordrer Edvard Munchs kjente verker med egen vri og ofte med sterk erotisk ladning.

I Munchadopsjon: Sommernatt for eksempel, brukes fargesterke kontraster og forenklede figurer for å fremkalle både referanser og provokasjon – sommernatten oversettes til neonfargede silhuetter og ambivalente emosjoner. Senere serier, som Casablanca-motiver og BIG BIG BIG | The Ladies (13 serigrafier), spiller på popkulturelle ikoner med humor og bite – fra Marilyn Monroe til Greta Garbo og Andy Warhol – og kombinerer sitater, silhuetter og grafiske flater i ekspressive komposisjoner.

Askeland lever og arbeider i hovedsak på Jessheim, der hun har et stort atelier – ifølge henne selv «en kjeller i et kjøpesenter» – som fungerer som et kreativt sentrum og møteplass for idéer, performance og samarbeid. Hun har stilt ut på Høstutstillingen og Østlandsutstillingen, og deltatt internasjonalt i New York, København, Amsterdam, Gøteborg og Berlin – ofte med tematisk ladde og visuelt sterke presentasjoner.

Hennes kunst balanserer mellom underholdning og seriøse spørsmål. Utstillinger som Desire – Destruction fokuserte eksplisitt på forholdet mellom lyst og destruksjon, og Askeland har beskrevet kunstens funksjon som kombinerende intensitet og tilgjengelighet – med en dose trash-art og popkulturell humor.

I tillegg til grafikk og maleri har hun også eksperimentert med performance, skulptur og samarbeid med musikere og scenekunstnere. Hun har mottatt flere stipend og anerkjennelser og er innkjøpt av Nasjonalmuseet – særlig for Casablanca-serien som førte til offentlig debatt da museet tok initiativ selv.

Unni Askelands kunst kan beskrives som en visuell fest: fargerik, uredd og ofte konfronterende. Hun lar populærkultur møte kunsthistorie, det banale møte det poetiske, og hun oppfordrer betrakteren til både å bli underholdt og utfordret. Gjennom sitt arbeide har hun skapt en særegen signatur – en kunst som tør å både elske og harselere, og som samtidig peker på kunstens muligheter som provokatør og nærværsskapende formidler.

Teksten er laget med hjelp fra kunstig intelligens, og moderert av nettsidens redaktør.

I forbindelse med Askelands utstilling hos Maerz Contemporary i februar 2023 forfattet kunstner og kunstkritiker Tommy Olsson følgende tekst:

Du skjønner det med en gang, gjør du ikke? This time it’s personal – det handler ikke om alt det der marginale og oversette i hverdagen, eller om det ingen helt får med seg; det kommer med så pass heftig ettertrykk at det ikke er noen steder å gjemme seg. Det handler om det DU ikke ser. Det brutale, hvis ikke direkte intimiderende, i denne henvendelsen fører, enten man vil det eller ikke, til et skjerpet blikk. Det er kraft i ordet, må vite. Det er ikke sånn at vi går gjennom livet helt upåvirket eller noe. Og man skal være skjerpet, kunst er for viktig til at den kan tillate seg å synke ned i samtidens visuelle overkill, og det gjør den heller aldri. Akkurat det er faktisk litt bemerkelsesverdig, og det bekrefter også det jeg nettopp sa – vi driver ikke og tøyser her, og selv om vi gjør det er det uansett bare en bieffekt av en helt annen manøver.

De av oss som kjenner arbeidet til Unni Askeland fra før vet allerede på forhånd at vi ikke egentlig kjenner det. Noen av oss er klar over at det strengt tatt er misforstått – men misforståelsen er da også den første og siste kunstneriske myten, og der er absolutt ingen grunn for sånne som meg å gå rundt og innbille seg å besitte noen form for oversikt. Ingen kjenner arbeidet til Unni, men gitt nok eksponering vil det kjenne deg. Man kan, ofte med visst hell, likne et kunstnerskap ved et tre, hvor den siste utstillingen markerer den ytterste årringen. Den funker ikke her; det fullstendig uventede kan ramme publikum når som helst, faktiske overskridelser kommer uten forvarsel. Man kan noen ganger forledes til å tro at plutselig eksplistte bearbeidede traumer og begjær gir faktisk innsikt i noe som for det store flertall er et privat anliggende, men det er altså helt omvendt. Og det er uansett ikke det som foregår her og nå. Det kan være det er noe av dette DU faktisk ikke ser. Selv ser jeg nok til å ha forkastet den greia med årringer for flere tiår siden, fordi selv om noen kunstnerskap kan oppfattes som en lineær bevegelse fremover, er tendensen – og særlig etter tusenårsskiftet – at det forekommer noen, skal vi si, svinger, underveis. Sideprosjekter, ting som sklir ut i ukjente landskap, skifte av verktøy, skifte av scene, skifte av fag osv. Ikke en gang kaosteoriens ekspanderende spiralmønster er noe særlig å gå etter – men en grad av kaos er så avgjort til stede, og det er selvfølgelig denne uberegnelige komponenten som holder det varmt.

Der er noen konstanter bak støyen og glamouren, og det er i mønstringer som denne her de kommer aller mest til syne. Når alt blir dempet ned til en i utgangspunktet streng og gammelakademisk praksis; portrettet. Bedre; nesten helt uten farger – mer tegnet enn malt, men like fullt olje på lerret. Ikke bundet ved noe overordnet tema, men heller enn fri flyt gjennom dagsaktuelle problemstillinger, biografiske fakta og det der ekkoet av 1900-tallet som henger ved de fleste som har brukt mesteparten av tiden sin der. Noe heller vagt, et penselstrøk, en bue, eller en tilfeldighet som hodet per automatikk leser som kunsthistorisk fotnote, som oftest uten minste pipling over hvor i kunsthistorien det eventuelt befinner seg. Eller, jo, noen ganger, det russiske ikonmaleriet kjenner vi jo og modernismen foregikk jo når vi var små. Og jeg tenker mer på kunstnerskapet til Unni Askeland som en rastløs bevegelse, fordi metoden med å strippe det ned og utelate noen særlige koloristiske utbrudd for å nå frem til noe svært basic, er jo og foretatt før. Ikke på den samme måten, men det foregår litt sånn, et skritt tilbake og fem skritt fremover, og så et par skritt til siden, og så en liten dans. Uttrykket her er svært nakent. Jeg vil ikke bli misforstått på det; jeg mener virkelig svært nakent. Det spørs om DU ser det da.